Grunntanken: Hva fotballfitness er
Verheijens utgangspunkt er en definisjon. Klassiske fitnesstrenere måler utholdenhet, styrke og hurtighet som isolerte størrelser: oksygenopptak, spenst, sprinttid. Verheijen mener dette er den grunnleggende feilen.
Fotballfitness er evnen til å gjenta fotballaksjoner med høy kvalitet ofte. Ikke løpe. Ikke hoppe. Fotballaksjoner: slå en pasning, gå i en duell, starte i rom, utløse et press. En spiller som i det 80. minutt ennå tar den samme avgjørelsen med den samme utførelsen som i det 10., er fit. En spiller med strålende testresultater fra laboratoriet som ikke klarer det, er det ikke.
Dermed følger Verheijens handlingsmodell. Hver fotballaksjon består av tre trinn:
1. Kommunikasjon – spilleren oppfatter hva medspillere, motspillere og ballen gjør.
2. Avgjørelse – spilleren velger en aksjon.
3. Utførelse – spilleren utfører den.
Tretthet påvirker alle tre trinnene. En trett spiller ser mindre, tar dårligere avgjørelser og utfører aksjonen mindre presist. Den som bare trener utførelsen – beina –, trener én tredjedel. Derfor må fotballfitness trenes i situasjoner som krever alle tre trinnene: i spillformer.
Dette er så langt den samme konklusjonen som hos Frade. Forskjellen kommer nå.
De fire fitnessdimensjonene
Verheijen deler fotballfitness inn i fire dimensjoner, som skiller seg fysiologisk ut og derfor må trenes ulikt:
1. Eksplosivitet. Evnen til å utføre en enkelt fotballaksjon med maksimal intensitet – en sprint, en duell, en retningsforandring. Fysiologisk: eksplosiv muskelkraft, kraft per tid.
2. Opprettholde eksplosivitet over mange aksjoner. Evnen til å holde kvaliteten på aksjonene gjennom 90 minutter. Spilleren som i det 85. minutt ennå har den sprinten han eller hun hadde i det 5.
3. Restitusjon mellom aksjoner. Hvor raskt en spiller er klar for neste aksjon etter en intensiv aksjon. I fotball er det ofte bare sekunder mellom to sprinter. Den som henter seg inn raskere, kan sprinte oftere.
4. Restitusjon mellom serier. Hvor raskt en spiller er klar for neste serie etter en serie med intensive aksjoner – for eksempel en angrepsfase med flere sprinter.
Hver dimensjon tilsvarer en type spillform. Dette er Verheijens kjerne og hans forskjell fra Frade: Han sier nøyaktig hvilken spillform som trener hvilken dimensjon.
| Dimensjon | Spillform | Kjennetegn |
|---|---|---|
| Eksplosivitet | Små spillformer, 1 mot 1 til 4 mot 4 | Korte, maksimal intensitet, lange pauser, få repetisjoner |
| Opprettholde eksplosivitet | Mellomstore spillformer, 5 mot 5 til 8 mot 8 | Flere blokker av middels lengde, korte pauser |
| Restitusjon mellom aksjoner | Små til mellomstore spillformer med mange aksjoner | Høy aksjonstetthet, korte avbrudd |
| Restitusjon mellom serier | Store spillformer, 8 mot 8 til 11 mot 11 | Lange blokker, spillrytme, veksling mellom intensitet og ro som i kamp |
Banestørrelsen styrer intensiteten. Liten bane med få spillere: mange aksjoner, høy eksplosivitet. Stor bane med mange spillere: lange løpsdistanser, utholdenhet, rytme. Treneren stiller inn spillformen som en fitnesstrener stiller inn tredemøllen – men spilleren spiller fotball mens det skjer.
Ukeplanleggingen
Verheijen planlegger ikke bare uken, men sesongen i sykluser på flere uker, der dimensjonene bygger på hverandre. Forenklet: først restitusjon mellom serier, deretter opprettholde eksplosivitet, deretter eksplosivitet. Store former før små. Volum før intensitet.
I løpet av uken følger han regler som han utleder fra restitusjonsfysiologien:
Etter en kamp trenger kroppen rundt 48 timer på å hente seg helt inn igjen. Trening dagen etter kampen er restitusjon eller finner ikke sted. Intensiv trening starter tidligst den andre dagen etter.
Før en kamp trenger kroppen rundt 48 timer etter den siste intensive treningen. Dagen før kampen er kort og eksplosiv, uten tretthet.
To intensive økter på rad skaper tretthet som bygger seg opp. Verheijen snakker om akkumulert tretthet: En spiller som aldri er helt restituert når neste økt starter, blir treigere over ukene uten å merke det – helt til han eller hun blir skadet.
Dette gir ved én kamp i uken en struktur som ligner morfosyklusen i taktisk periodisering, men som er fysiologisk begrunnet: Søndag kamp, mandag fri eller restitusjon, tirsdag fri eller lett, onsdag og torsdag intensivt med ulike dimensjoner, fredag kort og eksplosivt, lørdag aktivering.
Ved to kamper i uken krymper dette til et minimum: restitusjon, én dag med forberedelse, kamp. Verheijen har flere ganger regnet ut at klubber med midtukesamper i praksis ikke kan trene i løpet av sesongen – og at ethvert forsøk på likevel å gjøre det, skaper skader.
Kritikken av overbelastning
Verheijens mest kjente standpunkt er hans kritikk av det han kaller overbelastning. Den retter seg mot to ting.
For stort volum i oppkjøringen. Verheijen har gjentatte ganger regnet ut at klubber som om sommeren jobber med doble økter og høyt løpsvolum, har flere muskelskader om høsten. Hans argument: Grunnlaget som Klopp og Gasperini legger om sommeren, er ikke et grunnlag, men et lån. Kroppen nedbetaler det når kampbelastningen i sesongen kommer i tillegg.
For lite restitusjon i sesongen. Trenere som trener mer etter tap, som legger to intensive dager etter hverandre, som kjører kondisjon dagen etter kamp – alle skaper akkumulert tretthet ifølge Verheijen. Hans formel: Mindre er mer. Et lag som er friskt, vinner flere kamper enn et lag som har trent mye.
Kritikken har brakt ham i konflikter. Han har offentlig tilskrevet Guardiolas Bayern-skader i 2013 og 2014 til treningen, kritisert Wengers Arsenal over flere år og angrepet Klopp med tall på skadefrekvens. De berørte trenerne har enten ikke svart eller avfeid Verheijen som en outsider. Men debatten han startet har nådd idrettsvitenskapen: Belastningsstyring i forhold til uken før regnes i dag som standard.
Verheijen og Frade: Sammenligningen
Begge avviser isolert kondisjonstrening. Begge trener fitness i spillformer. Begge har en ukestruktur med dager med ulik dominans. Forskjellene er likevel grunnleggende.
| Frade | Verheijen | |
|---|---|---|
| Utgangspunkt | Spillmodellen | Fotballaksjonen |
| Begrunnelse | Systemisk – spilleren kan ikke deles opp | Fysiologisk – aksjonen har målbare dimensjoner |
| Organisering av spillformer | Etter prinsipper fra spillmodellen | Etter fitnessdimensjoner |
| Forberedelse | Samme uke, mindre kompleksitet | Sykluser, volum før intensitet, men ingen overbelastning |
| Restitusjon | Restitusjon gjennom spesifisitet | 48-timersregler, akkumulert tretthet |
| Presisjon | Bevisst diffus – treneren fyller modellen | Bevisst presis – treneren følger regler |
| Språk | Portugisisk-akademisk, komplekst | Nederlandsk-pragmatisk, tilgjengelig |
For trenere er forskjellen praktisk: Frade krever at treneren har en spillidé og utleder alt fra den. Verheijen krever at treneren forstår hvilken spillform som har hvilken effekt, og bygger uken deretter. Den som kan begge deler, planlegger spillformen etter spillmodellen og velger størrelsen etter fitnessdimensjonen. I praksis er det dette de fleste toppklubber gjør.
Kritikken av Verheijen
Tonen. Verheijen har med sine offentlige angrep skapt mer oppmerksomhet rundt sin egen person enn rundt metoden sin. Mange trenere avviser ham uten å kjenne metoden. Det er hans problem, men det har skadet spredningen.
Forenklingen. Verheijens 48-timersregler og dimensjoner er lettfattelige, men fysiologien er mer kompleks. Individuelle forskjeller i restitusjon er store, og reglene passer ikke på hver enkelt spiller. Verheijen vet dette og sier det, men formidlingen blir ofte stående igjen ved reglene.
Sprint-spørsmålet. Som hos Frade gjenstår spørsmålet om spillformer gjenspeiler toppfart i tilstrekkelig grad. Verheijen satser på små former for eksplosivitet, men om maksimal sprinthastighet oppnås der, er – som beskrevet under kondisjon uten ball – omdiskutert i forskningen. Mange klubber supplerer med målrettede sprinter, noe Verheijens modell ikke legger opp til.
Evidensen for hans overbelastningsteser. Verheijens beskyldninger mot enkelttrenere bygger på skadetall som også kan ha andre årsaker. Sammenhengen mellom oppkjøring og høstskader er plausibel, men ikke så entydig som han fremstiller den.
Ingen spillmodell. Verheijens metode sier ingenting om hvordan et lag skal spille. Den sorterer spillformer etter fitness, ikke etter taktikk. En trener som bare bruker Verheijen, får et fit lag uten spillidé. Det er dette tomrommet Frade fyller.
Anvendelse: Hva du kan ta med deg
Dette avsnittet er vår tolkning.
Verheijen er den mest tilgjengelige periodiseringsmetoden for bredde- og ungdomstrenere, fordi den jobber med regler man kan bruke uten idrettsutdanning.
Tenk i aksjoner, ikke i kilometer
Laget ditt er ikke fit hvis det kan løpe 10 kilometer. Det er fit hvis midtstopperen i det 85. minutt ennå slår den riktige pasningen. Spør deg selv etter hver kamp ikke om laget kollapset, men hvilke aksjoner som ble dårligere: avgjørelsene, duellene, sprintene. Det forteller deg hvilken dimensjon som mangler.
Bruk banestørrelsen som regulator
Liten bane, få spillere: eksplosivitet. Stor bane, mange spillere: utholdenhet og rytme. Dette er det enkleste verktøyet i treningsplanleggingen, og det koster ingenting. Hvis laget ditt kollapser på slutten av kampene, trenger du flere store spillformer. Hvis de taper duellene, flere små.
To økter, to dimensjoner
Hvordan en uke grunnleggende bygges opp, står i treningsplanlegging.
Ved tirsdag og torsdag med kamp på lørdag: Tirsdag stor og lang – restitusjon mellom serier, spillrytme. Torsdag liten og eksplosiv – kort, hardt, lange pauser, slik at laget er friskt på lørdag. Dette er Verheijens 48-timersregel i breddeskala, og den strider mot det utbredte mønsteret med å kjøre en skikkelig hard økt på torsdag.
Dagen etter kampen er fri
Hvis laget ditt spiller på søndag, er mandag ikke en treningsdag. Hvis du må trene på mandag fordi det ikke er ledig banetid ellers: lett, kort, med ball, uten dueller. Alt annet er akkumulert tretthet.
Ikke tren mer etter tap
Dette er den vanskeligste regelen. Refleksen etter en dårlig prestasjon er straff gjennom økt volum. Verheijen sier: Dette skaper bare den neste dårlige prestasjonen. Et lag som har tapt, trenger klarhet og friskhet, ikke kilometer.
Oppkjøring uten lån
Fire ukers oppkjøring med to økter i uken gir åtte økter. Verheijens logikk i dette tilfellet: først store former, deretter mellomstore, deretter små. Volum før intensitet. Ingen løpeturer, ingen doble økter, ingen treningsleir der laget trener like mye på tre dager som til vanlig på tre uker.
Hva du bør merke deg
- Fotballfitness er etter Verheijens definisjon evnen til å gjenta fotballaksjoner med høy kvalitet ofte – ikke laboratorietester. Hver aksjon består av kommunikasjon, avgjørelse og utførelse, og tretthet rammer alle tre.
- Fire fitnessdimensjoner – eksplosivitet, opprettholde eksplosivitet, restitusjon mellom aksjoner, restitusjon mellom serier – tilsvarer fire typer spillformer, styrt via banestørrelse og spillerantall.
- Ukeplanleggingen følger restitusjonsregler: 48 timer etter kampen, 48 timer før kampen, aldri to intensive dager på rad.
- Verheijens kritikk av overbelastning – for mye oppkjøring, for lite restitusjon – har preget debatten om belastningsstyring, selv om tonen har skadet saken.
- Sammenlignet med Frade: fysiologisk i stedet for systemisk, presis i stedet for diffus, uten spillmodell. De to utfyller hverandre.
- Overførbart: tenk i aksjoner, banestørrelse som regulator, to økter med to dimensjoner, fridag dagen etter kamp, ikke tren mer etter tap, oppkjøring uten lån.
Den som planlegger uken i Coach OS, kan gi hver økt sin dimensjon – stor og lang på tirsdag, liten og eksplosiv på torsdag. Om laget er friskt på lørdag, avgjøres av planen, ikke av verktøyet.
Ofte stilte spørsmål
Kilder og videre lesning
- Raymond Verheijen: Football Periodisation: Part 1 – grunnlaget for metoden.
- Raymond Verheijen: How Simple Can It Be? – den mer tilgjengelige fremstillingen med praktiske eksempler.
- World Football Academy: Kursmateriell og foredrag om fotballperiodisering.
- Verheijens offentlige analyser av skadefrekvens og treningsbelastning, spredt over intervjuer og sosiale medier 2012–2020.
- Artikkelen i denne serien om kondisjon uten ball, med innplassering av Verheijen mellom Frade og idrettsvitenskapen.
Merk angående fakta: Beskrivelsen av metoden følger Verheijens egne publikasjoner. Inndelingen av størrelser på spillformer i forhold til dimensjoner i tabellen er en forenkling; Verheijen differensierer sterkere ut fra banemål, varighet og pauser.