Regnestykket ingen liker å sette opp
Den engelske sportsjournalisten Michael Calvin gjorde et tall kjent i boken «No Hunger in Paradise» (2017) som siden har blitt sitert overalt: I England spiller rundt 1,5 millioner gutter organisert fotball. Ca. 180 av dem vil nå en Premier League-stall. Det tilsvarer en andel på rundt 0,012 prosent.
Dette tallet må settes i kontekst, ellers blir det et skinnargument.
Det er et anslag, ikke en presisjonsmåling. Hvordan man definerer å «ha nådd det», endrer resultatet betraktelig. En proffkontrakt på nivå tre, et år i en tropp på nivå fire eller en karriere i utlandet — alt dette vises ikke i tallet.
Det stammer fra England. Det engelske akademisystemet fungerer annerledes enn den tyske eller nordiske modellen med klubber, kretser og utviklingssentre. Det er argumentets struktur som er overførbar, ikke den eksakte prosentsatsen. Hvordan systemene skiller seg ut, kan du lese om i Ungdomsligaer i England og ungdomsligaer i Tyskland.
Det sier ingenting om den enkelte spilleren. Statistikk beskriver fordelinger, ikke enkeltskjebner. Ingen barn er «0,012 prosent».
Men det tallet pålitelig viser, er dette: Sannsynligheten for at et bestemt barn blir proff, er så lav at den ikke utgjør et fornuftig grunnlag for oppdragelsesvalg. Selv i toppakademiene gjelder det samme: Det store flertallet av spillerne vil aldri spille en seniorkamp på toppnivå. Og en betydelig andel forlater systemet før de er ferdige med skolen.
Hvorfor tallet likevel ikke er det egentlige argumentet
Her er det verdt å gå et skritt videre enn den vanlige diskusjonen.
Å argumentere mot foreldres ambisjoner ved å vise til de lave sjansene, gjør fortsatt proffkarrieren til målestokk — man kaller den bare urealistisk. Det er et svakt argument, som inviterer til det opplagte motargumentet: «Noen må jo klare det, hvorfor ikke mitt barn?»
Det sterkere argumentet er et annet: Selv om sjansene hadde vært gode, ville resultatpress vært feil vei å gå. For presset barn opplever, svekker nettopp de faktorene som kreves for en lang idrettslig utvikling — glede, det å bli værende i idretten og troen på egne ferdigheter. Et barn som slutter som tolvåring fordi fotball føles som en eksamen, har uansett ingen sjanse til en karriere.
Ambisjoner er ikke problemet. Det er koblingen mellom oppmerksomhet og resultater som er problemet.
Hva forskningen viser om press fra foreldre
Idrettspsykologisk forskning på området er omfattende og entydig gjennom tiår. Fire funn går så regelmessig igjen at de kan regnes som etablerte fakta.
Oftere frafall fra idretten. Opplevd press fra foreldre er en av de tilbakevendende faktorene i studier av frafall i barne- og ungdomsidretten. Formuleringen er viktig: Det handler om det opplevde presset. Ikke hva foreldrene tror de gjør, men hva barnet sitter igjen med.
Mindre glede ved spillet. Barn som opplever press fra foreldrene, rapporterer om mindre idrettsglede. Og glede er ingen detalj: Det er den hyppigst oppgitte grunnen til at barn spiller, og den hyppigst oppgitte grunnen til at de slutter.
Mer konkurranseangst. Sammenhengen mellom press fra foreldre og angst for konkurranser er en av de eldste observasjonene på dette feltet og har blitt bekreftet mange ganger siden.
Mer fremtredende prestasjonsangst. Forskning på prestasjonsangst blant unge idrettsutøvere peker på foreldrenes adferd som en hovedkilde: Barn utvikler frykt for å mislykkes spesielt når de får inntrykk av at foreldrenes omsorg og oppmerksomhet avhenger av prestasjoner.
I tillegg kommer indikasjoner på lavere tro på egne ferdigheter og mer usportslig oppførsel — sistnevnte er lett å forstå: Den som lærer at bare resultatet teller, lærer også at veien dit er underordnet.
Mekanismen: hvorfor godt ment ikke oppfattes godt
Det avgjørende spørsmålet er ikke om foreldrene mener det godt. De mener det nesten alltid godt. Spørsmålet er hvilket budskap barnet sitter igjen med. Tre konsepter forklarer dette.
Betinget oppmerksomhet. Hvis stemningen i bilen etter en seier er en annen enn etter et tap, lærer barnet en uuttalt regel: Prestasjonen min påvirker hvordan jeg blir møtt. Barn fanger opp slike mønstre tidlig og svært presist. Det trengs ingen kritikk — skiftet fra begeistring til taushet er nok.
Resultat- i stedet for mestringsorientering. I motivasjonsforskningen skiller man mellom to retninger: Mestringsorientering, der suksess betyr å bli bedre enn før, og resultatorientering, der suksess betyr å være bedre enn andre. Barn med sterk mestringsorientering står lenger i idretten, står på mer etter motgang og søker vanskeligere utfordringer. Resultatorienterte barn er mer avhengige av at det går bra her og nå — og unngår heller vanskelige oppgaver fordi et nederlag føles som en dom over dem selv.
Hvilken orientering som utvikles, avhenger sterkt av hva de voksne rundt dem reagerer på. Den som spør om resultatet som det første etter kampen, oppdrar til resultatorientering — selv uten et eneste kritisk ord.
Autonomi, kompetanse og tilhørighet. Langvarig motivasjon oppstår når tre behov dekkes: å kunne bestemme selv, å føle seg kompetent og å høre til. Press fra foreldre rammer alle tre samtidig. Det fjerner autonomi fordi valget om å drive med idrett ikke lenger er barnets eget. Det undergraver kompetansefølelsen fordi målestokken alltid ligger utenfor dem selv. Og det belaster tilhørigheten når anerkjennelse avhenger av prestasjon.
Mer om dette grunnlaget i motivasjon i barnefotball.
Hva barn faktisk liker med idretten
En av de mest innsiktsfulle undersøkelsene om dette emnet spurte ikke de voksne om hva barn synes er gøy, men barna selv. Amanda Visek og hennes kolleger kartla systematisk hva unge fotballspillere, foreldrene deres og trenerne deres mente utgjorde «moro» i fotball. Resultatet var en liste med over 80 enkeltelementer, gruppert i overordnede kategorier.
Øverst på listen sto ting som: å få anstrenge seg, en trener som coacher positivt, gode lagkamerater, å lære og bli bedre, og det å få spilletid.
Å vinne havnet langt nede.
Dette er bemerkelsesverdig fordi det strider mot antakelsen mange voksne tar for gitt: at barn først og fremst vil vinne, og at alt annet bare er tilbehør. Barn vil vinne — det er gøyere enn å tape. Men det er ikke grunnen til at de spiller, og det er ikke det som holder dem i gang.
Å signalisere til barna etter kampen at resultatet var det viktigste, er derfor ikke bare å snakke forbi interessene deres. Det erstatter barnas egne drivkrefter med voksnes ytre krav.
Bilturen etter kampen
Hvis det finnes ett enkelt øyeblikk som har største påvirkningskraft, er det dette. Ikke selve kampen, ikke treningen — men de tjue minuttene etterpå i bilen.
Trenere og idrettspsykologer rapporterer samstemt år etter år når de spør unge utøvere hva de ønsker seg fra foreldrene etter en kamp. Svaret er nesten aldri en analyse. Det er en setning som: «Jeg elsker å se deg spille.»
Det høres for enkelt ut til å virke. Men det virker fordi det formidler nøyaktig det budskapet forskningen beskriver som beskyttende: Min tilstedeværelse her er ikke knyttet til resultatet ditt.
I praksis betyr det:
Vær stille først. Barn bearbeider ikke en kamp i samme tempo som voksne. Hvis du begynner å prate med en gang, avbryter du en prosess som fortsatt pågår.
La barnet ta initiativet. Hvis det vil prate, prater det. Som regel i løpet av noen minutter, og som regel om noe helt annet enn det de voksne forventet.
Ingen analyse uten at barnet ber om det. Foreldres vanligste feiloppfatning er at deres tilbakemeldinger hjelper. Barnet har nettopp fått nitti minutter med tilbakemeldinger fra treneren, lagkameratene og fra selve spillet.
Ikke snakk om treneren. Kritikk av treneren i bilen setter barnet i en lojalitetsskvis det ikke kan løse.
Tolv konkrete punkter til foreldre
Denne listen egner seg godt som utdeling på et foreldremøte. Den er bevisst holdt kort.
1. Ros innsats, ikke resultater. Innsats kan styres, talent og resultater kan det ikke.
2. Ros fremgang og minn barnet ditt jevnlig på hvor mye det har utviklet seg. Barn undervurderer nesten alltid egen utvikling.
3. Sørg for at fotball er noe barnet ditt gleder seg til. Hvis du merker at det gruer seg før kamp, er det et tydelig signal.
4. Ikke gjør resultatet til et tema. De viktigste resultatene er glede og moro.
5. Ros samspill og snakk om hvorfor det er viktig.
6. Ikke kritiser feil. Feil er veien til læring, ikke et avvik fra den.
7. Krev og ros respekt overfor trener, dommer, lagkamerater og motstandere.
8. Ros fair play. Selv når det har kostet et baklengsmål.
9. La treneren coache. Tilrop fra sidelinjen skaper motstridende beskjeder, og barnet må velge mellom to autoriteter.
10. Fortell barnet ditt at du er glad i det — uavhengig av hvordan det har spilt. Eksplisitt, ikke bare underforstått.
11. Finn noe positivt etter et tap. Ikke pynt på sannheten, men trekk frem konkret hva som var bra.
12. Ikke snakk om prestasjonen på vei hjem. Hvis barnet selv gjør det, lytter du.
Hva trenere kan bruke dette til
Artikkelen ville vært ufullstendig om den bare henvendte seg til foreldrene. Trenere har mer påvirkningskraft på foreldrenes adferd enn de ofte tror — men bare dersom de tar aktivt tak i det.
Ta det opp ved sesongstart, ikke ved første konflikt. Et foreldremøte der man avklarer hvordan coaching skal foregå og hva som forventes på sidelinjen, forebygger halvparten av de fremtidige problemene. Hvordan et slikt møte bygges opp, står i Foreldre i barne- og ungdomsfotballen.
Gi dem én setning, ikke en hel brosjyre. «Etter kampen, spør ikke om resultatet, men om hva som var gøy» er noe alle husker. En liste med tolv punkter er det halvparten som aldri leser.
Coach selv etter de samme standardene. En trener som bare snakker om resultater i sine taler, kan vanskelig kreve noe annet fra foreldrene. Hva det betyr for språket på banen: coachingspråk.
Gi spilletid på en forståelig måte. Mange konflikter med foreldre er i realiteten konflikter om spilletid. En tydelig regel er lettere å akseptere enn en avgjørelse uten begrunnelse.
Ta pratene med enkelte foreldre på tomannshånd. Den høylytte pappaen på sidelinjen endrer ikke adferd av en generell beskjed til alle, men gjennom en rolig samtale under fire øyne.
Hva klubben kan gjøre
Et skriftlig verdidokument. En til to sider som slår fast hva klubben står for i barnefotballen — og som hver ny trener og hver ny familie får utdelt. Hvordan et slikt dokument blir til: Treningsfilosofi i klubben.
Ikke offentliggjør resultater i barnefotballen. Barnefotballen har forankret nettopp dette i sine strukturer: ingen tabeller, ingen seriemestre. Klubber som likevel feirer resultater i grupper og på nettsiden, motarbeider sin egen modell.
Skolér trenere, ikke bare oppnevn dem. En trener som forstår hvorfor mestringsorientering fungerer, trenger ingen påbud.
Mer om holdningen bak dette: La barna spille og barnefotball vs. prestasjonstrening.
Hva foreldre ikke gjør feil
Til slutt den andre siden av saken, for å unngå et feilaktig inntrykk.
Engasjement er ikke det samme som press. Foreldre som heier, kjører, vasker drakter og gleder seg, er hele grunnen til at barnefotballen i det hele tatt eksisterer. Forskning på foreldrerollen i idretten viser at foreldreengasjement i hovedsak er en beskyttelsesfaktor — det tipper først over når engasjement blir til vurdering og krav.
Forskjellen kan oppsummeres i ett spørsmål: Handler det jeg sier om barnet eller om prestasjonen?
«Jeg så hvordan du fortsatte å kjempe rett etter baklengsmålet» handler om barnet. «Du var banens beste i dag» handler om en sammenligning barnet kan tape neste uke.
Ambisjoner er også lov. Et barn som drømmer om å bli proff, må få lov til å ha det målet, og foreldrene må få lov til å støtte det. Det avgjørende er hvem sitt mål det er — og om relasjonen avhenger av om målet nås.
Konklusjon
- De ofte siterte sjansene for en proffkarriere er et anslag, ikke en dom over det enkelte barnet. Som eneste argument mot foreldres ambisjoner er de svake.
- Det sterkere argumentet: Resultatpress svekker akkurat de faktorene som bærer en lang idrettslig utvikling.
- Spesielt fire konsekvenser er dokumentert: hyppigere frafall, mindre glede, mer konkurranseangst og mer fremtredende prestasjonsangst.
- Mekanismen er betinget oppmerksomhet: Det er ikke kritikken som gjør skaden, men erfaringen av at stemningen avhenger av resultatet.
- Barn selv trekker frem innsats, positiv coaching, lagkamerater og læring som det som er gøy. Å vinne havner langt nede.
- Enkelttiltaket med størst effekt er bilturen etter kampen.